Tirsdag holdt Svein Olav Løberg sitt foredrag om den siste, dramatiske «Astra»-ekspedisjonen. Foredraget er filmet, og vil senere lagt ut her i sin helhet.
Ekspedisjonene fant sted i perioden 1969–1974 der oppdraget var å å produsere sildemel og sildeeolje utenfor kysten av Vest-Afrika.
Dette gjorde man ved hjelp av fabrikkskipet «Astra» og et større antall fiskefartøy, – de fleste norske.
«Astra» var opprinnelig bygget i 1947, som det norskehvalkokeriet «Thorshavet» for Thor Dahls rederi, men ble i september 1969 skipet solgt til Astra Overseas Fishing Ltd. i Nassau, et selskap eid av Thor Dahl og svenske Astra.
Kokeriet ble så ombygd til fabrikkskip for produksjon av sildemel og sildolje ved Framnæs Mekaniske Værksted i Sandefjord.
Høsten 1969 var skipet ferdig ombygget til fabrikkskipet «Astra» og satte kursen for fangstfeltet utenfor Vest-Afrika.
Den første puljen på 11 ringnotsnurpere forlot Bergen i januar 1970.
Til tider lå snurperne tett langs skutesida på Astra, som gjerne lå ankret opp mens den ventet på last. Astra flyttet seg etter ringnotsnurperne for å være så nær fiskefeltene som mulig.
Det var om morgenen 14. april 1974 ca. kl.07.03 at «Astra» ble pårent av det Singapore-registrerte lasteskipet «MS Karonga» utenfor kysten av Guinea-Bissau i Vest-Afrika, Det var pent vær og god sikt, men om bord i «Karonga» var det ingen ansvarlige på brua.
«MS Karonga» traff «Astra i maskinrommet og fabrikkskipet fikk store skader akterut, og skipet begynte å ta inn vann.
Én mann omkom i kollisjonen, maskinist Bjørn Bang Kristiansen. Besetningen på 98 gikk over i ringnotsnurperene «Harto» og «Stormy», og ble brakt til Dakar. To dager senere sank «Astra». Fisket måtte avsluttes og de norske fiskebåtene gikk hjem til Norge.
Karonga traff også på badet, som lå vegg i vegg med der pappa ( Morgan Thorbjørnsen) hadde lugar.
Bjørn og Morgan hadde akkurat gått av vakt. Morgan sier til Bjørn; Tror jeg går på badet og vasker noen klær. Bjørn svarer; Nei, blås i det, du har nok av tid. Ta det senere.
Etter noen minutter banker det på døren til Morgan. Det er Bjørn, som sier;
Jeg må nesten le, men tror jeg går på badet og vasker klær!
Kort tid senere smeller det – på badet –
Morgan blir kastet ut av senga og vannet kommer inn med en gang. Morgan bakser seg frem og opp på dekk.
Det gjøres opprop, og man forstår at Bjørn mangler. Flere roper på Bjørn, og pappa vet at Bjørn er på badet.
En heftig opplevelse som hang ved Morgan resten av livet. Ja, hele familien –
Bjørn var Morgan beste venn og han snakket stadig om Bjørn.