Eksplosjonen kunne høres over hele byen, etter at tysk antiluftskyts 28. desember 1944 traff det kanadiske bombeflyet. Et mannskap på sju personer omkom. Det gjorde også fabrikksjefen ved Jahres Kemiske Fabrikker og to andre sivile. Nedskytingen rystet ikke bare hele Framnes, men hele Sandefjord by.
Gunnar Stenersen var sju år denne julen. Og han husker godt alt som skjedde. Takk for at han her forteller sin historie, slik han opplevde dette.

Det var en lun og vindstille kveld i romjulen. Litt kjølig og fritt for snø. Månen som står høyt på himmelen i sørøst, et par dager før fullmåne, gjør det enkelt å orientere seg utendørs i et ellers av krigen mørklagt landskap. Svært høyt oppe over oss jager enkelte skyer hurtig over himmelen uten særlig å dempe det klare måneskinnet.

Vi kom fra juleselskap hos tante Ellen, min mamma og jeg, der vi går nedover Gonvikbakken. Tante Ellen bodde i Rødsveien med fetterne mine, Steinar seks år og Arne to år. Mormoren og morfaren vår var der også – og Mormor var nesten ferdig med oppvasken da vi forlot dem. Veien hjemover var ikke så lang. Jeg skulle være hjemme i god tid før leggetid klokken åtte. Godt og vel halvveis i Gonvikbakken hører vi sirener. Signalet var ikke til å ta feil av; forhåndsvarsel for angrep av fly.

107 fly

Flyalarm var vi vante med. Varselet betød at en måtte ta seg ned i kjelleren. Et forhåndsvarsel var bare et signal om å være forberedt på å søke dekning. Jeg husker at jeg sa: «Forhåndsvarsel, det er ikke farlig!». Kommet ned på Framnesveien, like før vi skulle gå inn porten til huset vårt, hører vi flydur. Ikke noe enkelt fly, men lyden av mange flymotorer høyt oppe over oss. Den gangen var det høye trær omkring sørsiden av porten som hindret oss i å se flyene. Vi gikk derfor videre ned i hagen, sørvest for huset. Der fikk vi øye på dem. De hadde kurs rett nordover. Månen belyste flyene ovenfra og gjorde dem særlig godt synlige, selv om de var helt mørklagte – og de var mange. Det var da jeg la merke til skyene som jaget over himmelen i stor høyde. I ettertid har vi hørt at det var i alt 107 fly som skulle fordele seg til forskjellige bombe- eller mineleggingsoppdrag. Men jeg vil anta at flyene kom puljevis, for de flyene vi så, var ikke så mange som dette tallet.

 

Aktivitet blant tyskerne

Leieboerne våre, ekteparet Berge, Johanne og Anton kommer ut på verandaen i annen etasje og blir også vitne til flyene som etter hvert forsvinner nordover. De blir stående en stund og det blir tid til en liten prat. Men de var tynnkledde, så de føler behov for å gå inn til den varme stua igjen. Vi sier god natt til hverandre. Jeg følger etter Mamma og går mot hoveddøra som lå på østveggen, mot veien, bort fra fjorden. Mens Mamma låser opp, hører vi igjen flydur. Denne gangen fra en helt annen retning – og mye nærmere. Men hvorfra? Jeg løper fram til nordsiden av huset, men kunne fortsatt ikke se noe fly.
Mye skjer i de neste sekunder eller minutter, og jeg blir stående, selv om Mamma ville ha meg inn i huset. Nede på fjorden ligger skipene España og Concordia akterfortøyd ved Framnesodden. Kattegat ligger ved verkstedet noe lenger inne og var ikke synlig fra oss. Så blir det ativitet blant tyskerne nede på båtene. Tramping på dekk og i leidere, ropende ”hoi – hoi – hoi”. Det blir igjen flydur og der kommer et stort firemotors bombefly til syne i svært lav høyde utover fjorden. Et Halifax bombefly som i størrelse kan sammenliknes med Boeing 737 som vi ofte er vant med nå til dags.

Det åpnes tysk ild

Jeg ville gå mot inngangsdøra, men først tyskernes aktivitet, så flyet som kommer til syne, holder meg tilbake. Så åpner tyskerne ild mot flyet. Lyden fra luftvernkanonen – sporlys fra prosjektilene går på skrått opp mot flykroppen. Da ser jeg ham. I et kvadratisk vindu på flyets babord side – et ansikt til en mann som lener seg mot ruta og ser ut. Øyeblikket etter blir han borte. Han bråsnur seg fra vinduet. Det ser ut til at han løper bakover i flyet.
Jeg våger ikke å stå der lenger og løper mot Mamma som står med åpen dør og venter på meg. Da jeg passerer den innvendige entredøra kan jeg huske at jeg setter i et hyl. Samtidig kommer Johanne og Anton ned trappa fra annen etasje. Omkring 15 – tt0 sekunder senere er vi nede i vårt faste tilfluktsrom i kjelleren, husets baderom. Vi blir stående oppreist mens det pågår. Da registrerer jeg at tyskerne fortsatt holder på å skyte. Lyden fra luftvernkanonen og de fire brølende flymotorene forsvinner så i en enorm eksplosjon. Huset rister. Lyspæra i taket slukner nesten. Den gløder bare, for så å ta seg opp igjen. Dette gjentar seg flere ganger, samtidig som vi hører lyden fra lufttrykket og bygninger som raser. Vi hører det tydelig – og det var vårt eget hus som er i ferd med å falle sammen. Det raser mot øst, for det var derfra at lyden var sterkest. Vi alle opplevde det slik og vi løper mot trappa for å komme ut i fri lua. Underveis oppdager vi at Anton ikke er sammen med oss. Hvor er han?

Styrtet i Jahres Fabrikker

Vi springer mot utgangsdøra – åpner den – og blir vitne til et flammehav mot sør. Der kommer Anton opphisset ned veien fra porten og roperti «Det styrtet i fabrikken!» «Nei, det er ikke mulig,» svarer Mamma. Borte var frykten omkring vårt sammenraste hus. Det stod like helt. Vi må ha misforstått de høye lydene. Jeg tror at Anton var blitt stående ved inngangsdøra etter at vi var løpt ned i kjelleren. Der hadde han blitt stående til trykkbølgen var passert. Så hadde han gått opp til veien for å se. Alt var uvirkelig – og så denne vemmelige lukten som ség innover mens vi stod der.

Bombeflyet hadde styrtet i Jahres Kjemiske Fabrikker A/S (JaKeFa), omkring 400 meter fra vårt hus. Her var Anton Berge formann. Så dette var hans arbeidsplass. Hva som skjedde umiddelbart etterpå, husker jeg ikke helt. Mye av det jeg ikke selv tok del i, er gjenfortalt av det de voksne omkring meg fortalte senere. Da det stilnet til, går jeg inn i stua, blir stående lenge ved stuevinduet og blir værende der. Den motsatte siden av fjorden var opplyst av brannen. Hele Hystad og Jotun var flombelyst.

Store skader og hus i ruiner

Min onkel, Harald Haugberg bodde i Huvikveien, i huset øverst ved Framnesbakken. Han hadde vært i byen og nettopp kommet i land med ferga. Han var rukket fram til porten der han bodde da flyet kom. Den beste utsikten hadde han rett sørover. Han ser først flyet når det var synlig bakenfor hustakene. Så forsvinner det ned bak terreng og hustak. Han tenker umiddelbart på oss – det er jo der vi bor! Så ser han at flyet reiser seg opp, men taper straks høyde og forsvinner for ham påny. Så kommer eksplosjonen.

Onkel Harald løper utover Framnesveien. Han kommer til vårt hus og ser at det ikke er noe skade her. Han løper videre og kommer ut til Thorvalda og Anton Gjelstads hus. Der har beboerne fra JaKeFa’s kontorbygg ankommet. Kontorbygget til JaKeFa lå på andre side av veien for selve fabrikkbygningen. Det var en murbygning og den ligger helt i ruiner etter eksplosjonen. De neste husene på samme side av veien var sterkt skadet. I huset til Herre, foreldrene til tante Ruth, var de gått i kjelleren. Her hadde datteren Nøva reist seg opp og sett ut kjellervinduet idet hun ser lysglimtet da flyet går i bakken. Så kommer trykkbølgen og slår inn hele vindusruten som hun så får i ansiktet.

Fabrikkdirektøren omkom

I kontorbyggets annen etasje bodde fabrikkens direktør, Felix Gunszt og hans kone Elisabeth, samt sivilingeniør Alv Brautaset med kone Birgit og barna, Anne og Knut. Her var de også gått i kjelleren. Men Felix Gunszt fikk det for seg at han skulle løpe opp i leiligheten for å hente sølvtøyet deres og forsvinner opp trappa. Da kommer eksplosjonen. Felix Gunszt forsvant for alltid og kom aldri til rette. De andre kommer seg ut gjennom et vindu som vendte mot fjellet, ifra eksplosjonsstedet. De løper Framnesveien innover og inn til Gjelstad. Men Birgit Brautaset hadde tråkket i noe og skadet foten. Hun trenger legehjelp. De møtte noen tyske soldater fra kanonfortet på Gonvik. De var like forskrekket.

Anders Jahre reagerte umiddelbart

På oppsiden av byen, oppe på Midtåsen bodde fabrikkens eier, Anders Jahre. Der i huset ble det også holdt et juleselskap denne kvelden. Hele selskapet hadde gått ut på balkongen for å se hva som skjedde. De fikk med seg både flystyrten og eksplosjonen. Herfra var det fri utsikt utover fjorden og en kan jo bare anta at Jahre straks forstod at flyet hadde styret i JaKeFa, ca tre kilometers luftsavstand ifra. Besluttsom som han må ha vært, så ringer han til doktor Odd Goller som bodde nede på Hvidths Plass, for å be ham om å dra utover til ulykkesstedet. Jahre må tydeligvis ha hatt ekteparet Gunszt i tankene, da han så setter seg i bilen for å kjøre utover. For da tok han med seg en av gjestene, en opprinnelig ungarer. Han het Fekete og bodde i Stokke. Hvorfor akkurat ham? Jo, Felix og Elisabeth Gunszt var også fra Ungarn. En kan bare anta at Fekete kanskje kunne være til hjelp – og Elisabeth behersket ikke norsk særlig godt.
Trykkbølgen fra eksplosjonen gikk i alle retninger og forårsaket atskillige knuste vindusruter i stor omkrets. Alle hus i vårt nabolag hadde fått blåst ut vindusrutene. I nabohuset mot nord, der min farmor og tante Margareth bodde, var husets glassveranda rasert. Kun noen få ruter på sideveggene var spart. I Gjelstads hus var det like ille. En forstod snart at dette ikke var noe sted hvor de evakuerte fra kontorbygget kunne oppholde seg. Men vårt hus ble spart. Alle vindusruter var hele – kun en blomsterpotte var ramlet ned fra vinduskarmen i stua. Årsaken var at huset lå forholdsvis lavt i terrenget med den tette skogen i sør. Lia, som vi kalte den. Derfor ble vårt hus straks valgt ut som evakueringssted og førstebehandling av skader. Sivilforsvaret, som straks kom til, invaderte oss helt. Hit kom Brautaset-familien og Elisabeth Gunszt, doktor Goller, Jahre og Fekete. Elisabeth Gunszt var fortvilet – hvor var mannen hennes? Hun ble trøstet så godt det lot seg gjøre. Ikke minst språkmessig gjennom Fekete. For et hell at han var med! Fru Gunszt hadde med seg hunden sin som blødde fra en skade den hadde fått. Fortvilet var hun også over dette. Kunne doktor Goller hjelpe hunden? Nei, han nektet.
Om Felix Gunszt likevel skulle komme tilrette senere, var likevel fortvilelsen stor over tap av hjem og eiendeler. Anders Jahre, der han stod, uttrykte sorg over fabrikken som var rasert. Den hadde stått ferdig bygget i 1939. Alle regnet jo med at krigen gikk mot slutten – at hvalfangsten skulle komme i gang igjen. At denne fabrikken da skulle skaffe matfett til et hungrende folk. Og sentralt her stod nettopp fabrikkens direktør, Felix Gunszt.

«Forhåndsvarsel, er det farlig?»

Det ble etterhvert så folksomt hos oss at vi valgte å gå opp til min farmor hvor det var mer ro. Vi gikk gjennom hagen. Halvveis framme skingrer sirenene igjen sin flyalarm. Også denne gangen et forhåndsvarsel. Jeg var ikke så høy i hatten denne gangen, for i motsetning til da vi gikk ned Gonvikbakken, så sa jeg: «Forhåndsvarsel, er det farlig?» Kommet inn i huset så forstod vi jo at stua ikke var noe sted å være. Her var alle vindusruter blåst ut. På kjøkkenet, hvor Farmor alltid hadde magasinkomfyren stående på, der kunne vi være. Men Farmor og tante Margaret kom i mot oss og ville heller ned i kjelleren.

Vi ble der ikke så lenge før vi gikk hjem igjen. Da vi kom tilbake var de evakuerte dratt. Men det var mange fra Sivilforsvaret der. De ønsket å få en plass i vårt hus, bruke det som base gjennom natten. Vi ba dem bruke baderommet i kjelleren. Hit kunne de også trafikkere ut og inn gjennom egen ytterdør. Husets varmtvannsbereder stod også her, så det var et lunt sted å være. Jeg husker godt all trafikken gjennom kjellertrappa natten igjennom.
Dagen etter ble en ellers trist dag. Sivilforsvaret kom og gikk mellom oss og skadestedet. En og annen bil kunne det nok være langs veien, men det var stille og lite folk ute. Det jeg husker best fra denne dagen var den spesielle lukten som hang i luften hele dagen. Den glemmer jeg aldri!
Ingen barn var ute og lekte. Så kom Roy, kameraten min. Han bodde noen hus innover fra oss. Men han hadde sin farmor, Hansine Myrsve i huset på andre siden av veien for oss. Han var nok kommet for å besøke henne.

Et skrekkelig syn

Roy og jeg fikk så lyst til å gå veien utover mot fabrikken. Kanskje litt engstelige over at noen voksne ville komme og jage oss tilbake. Men vi møtte ingen. Vi kom så langt som til porten inn til Gonvik. Derfra så vi utover på de skjeve, ødelagte bygningene, og ikke minst alt skrot som lå på veien. Da vi så alt dette, så våget vi ikke å gå lenger, og vi snur. Vi hadde likevel lyst til å se selve fabrikken og kom da på ideen om å gå opp i skogen og gå langs åsen sørover. Da vi var kommet så langt som til nordenden av den sammenraste kontorbygningen, går vi ned mot Framnesveien og stanser få meter fra denne.
Det var et skrekkelig syn. Fabrikkbygningen var helt borte. Der nordveggen hadde vært, var det et flere meter bredt krater. Nærmeste nabohus, Thorsens hus så ille ut – knuste vinduer, helt skjevt og med store skader i kledningen. Inne på området, nord for krateret gikk Sivilforsvaret i sine gule hjelmer omkring med lange kjepper og stakk bort i ting som lå på bakken. Slik står vi ganske lenge og ser på. Da kommer to mann fra Sivilforsvaret med en striesekk utbrettet  mellom seg – med begge hender et godt tak i hver sine hjørner. Oppe på striesekken lå det noe vi ikke forstod hva var. Det hadde rund form, var sterkt brent og hadde brun farge. Fra vår posisjon var dette på andre siden av veien der hvor det senere ble bygget en vaktstue for fabrikken. Det var påfallende så forsiktig de to fra Sivilforsvaret gikk og like påfallende hvor forsiktig de la striesekken med gjenstanden fra seg ned på bakken, like inntil restene av en husvegg. Vi kommenterte ikke det vi så. Glemte det kanskje blant alle de andre synsinntrykkene vi hadde fått. Hva var dette? Jeg tenkte aldri tanken ut før flere tiår senere…

Roy og jeg gikk tilbake samme vei som vi var kommet. På tilbaketuren begynte jeg å samle suvenirer – ting som lå strødd omkring. Vi trodde at alt var rester av flyet. Denne samlingen fortsatte jeg med et par dager. Til slutt forstod jeg jo at alt dette her neppe kunne ha kommet fra flyet. Det var også en hel fabrikk som hadde gått i lufta. I ettertid har det blitt liggende igjen en liten metallbit, en forvridd aluminiumsplate. Den er trolig en del av flyet. Nå ligger den her i rommet hvor jeg nå sitter og skriver denne historien.

Lua til Felix Gunszt?

Oppe på et lokk over bryggepanna i vaskekjelleren vår lå det i mange dager en gjenstand som skapte frykt hos meg. Den var av tøy, ganske liten og sammenrullet. Jeg skyndte meg raskt forbi hver gang jeg var der nede i kjelleren. Men jeg har i ettertid forstått hva det kan ha vært. Forhistorien var at Tante Margareth, samme ettermiddag hadde sett ut av vinduet og ut mot veien. Der gikk det tre naboer spasertur, Anton Gjelstad, Hans Andresen og Felix Gunszt. Tante Margareth legger til at Gunszt hadde på seg den spesielle lua han pleide å gå med. Jeg hørte også at naboer hadde kommet til Anton Berge og gitt ham noe de hadde funnet. Dette var nok denne gjenstanden på bryggepanna i kjelleren vår, – og mest sannsynlig var det lua til Gunszt. Berge hadde da tatt imot lua, men hvor skulle han gjøre av den? Kontoret hans på fabrikken var borte. Å komme hjem til Johanne for å oppbevare den i leiligheten var nok lite ønskelig. Lua til Felix Gunszt var det eneste som var igjen av ham.

Dette er historien slik jeg husker den. Flystyrten, eksplosjonen av minelasten, flere tonn med sprengstoff – og brannen av flyets drivstoff. Det er mulig at mine ord kan skille seg i fra hva som er skrevet på annet hold. Men jeg holder på mitt. 
_______________

 

Minelegging av Sandefjordsfjorden

Denne kvelden, den 28. desember 1944 var det mange fly som hadde forskjellige oppdrag i Vespold og innover mot Oslo. De allierte fryktet at Tyskland ville overføre styrker til Øspronten – og de hadde nok soldater å ta av blant de som befant seg i Norge. Overføring av styrkene ville mest sannsynlig skje med skip – og flere skip lå klar til slik transport i Sandefjord. Minelegging av havner og seilingsleder var ett av flyenes oppgave.
To Halifax-fly hadde et felles oppdrag denne kvelden. Disse to hadde brutt ut fra de andre nordover langs Oslofjorden og samlet seg i området omkring Andebu. Derfra gikk de igjen sørover for å minelegge Sandefjordsfjorden. Det var fire sjøminer i hvert av flyene. Når en snakker om sjøminer er det lett å tenke seg det en kaller for hornminer. Store og kuleformede med tennmekanismer pekende ut. Men det var ikke slike miner flyene hadde med. Disse var avlange og formet som vanlige flybomber. De hadde denne formen for å kunne bli lastet inn i flyenes bombeluker. Miner som ble sluppet fra fly var ofte utstyrt med fallskjerm og de hadde et tyngdepunkt som gjorde at de ble stående vertikalt i fallet fra flyet. Dermed gled de rolig ned i sjøen. Så kvittet de seg med fallskjermen og la seg på sjøbunnen. Her ble de automatisk armert etter en tid og klar for å la seg sprenge. Utløsning av sprengmekanismen skjedde når et fartøy passerte – og da gjennom påvirkning av magnepelt og vibrasjoner fra skipets propell. En langt mer ødeleggende effekt enn hva en flytende hornmine kunne forvolde, da skipets bunn ble revet opp og i de fleste tilfeller førte til totalhavari.

Da Mamma og jeg gikk mot inngangsdøra, så hadde vi hørt flydur. Men noe fly så vi ikke. Dette var nok det første flyet som passerte foran fly nummer to, altså det som styrtet. Det første flyet kastet sine miner lenger ut i fjorden. Det andre flyet rakk aldri å kaste noen miner. På britiske nettsteder kan en i dag lese at det første flyet hadde rapportert om at det andre flyet hadde kommet i spinn før det styrtet. Det var nok dette som onkel Harald hadde sett da han så flyet bli borte bak hustakene for så å reise seg igjen.

Beboernes reaksjoner
Vi fikk aldri noen forklaring på årsaken til ulykken. Slik var det under krigen. Det var kun rykter å forholde seg til. Hvis flyet var skadeskutt, noe som var den vanlige oppfatningen, – altså før det nådde Sandefjord, hvorfor hadde en da ikke kvittet seg med minene over land, før en nådde fjorden? Hvorfor hoppet de ikke ut? Det var også sagt at tyskerne på båtene hadde drukket og at de var fulle. Han som skjøt var i alle fall ikke full. Det er sikkert, etter det jeg fikk se av ildgivningen hans. Vi hørte også at de hadde fått en reprimande av side egne overordnede. Gjaldt reprimanden at de hadde skutt på flyet før en mulig nødlanding, eller var det fordi de ikke hadde skutt ned det første flyet også?
En forklaring jeg trodde på
Jeg kan huske at jeg den gangen trodde at flyet hadde endret kurs og gått innover land. Deretter forsøkt å nødlande på tvers av fjorden ved JaKeFa. Så var de kommet litt for lavt og først truffet taket på kontorbygget før flyet så gikk inn i fabrikkbygningen. Jeg hadde ingen impulser fra andre om dette. Kun min egen teori, som i ettertid må anses som helt feil. Det var en del skog i området, blant annet ei stor gran hvor

Anton Gjelstad hadde stått og klemt seg inntil stammen da flyet krasjet. Verken dette eller andre trær hadde skader i tretoppene.

Flyets besetning
Et Halifax bombefly hadde en besetning på sju mann. Det var kun én pilot på dette store flyet. Han sitter til venstre i cockpiten og er flyets kaptein. Bak piloten sitter maskinisten. Til høyre for piloten, hvor annenflygeren tradisjonelt på de fleste fly sitter, var det kun ei trapp ned til flyets nese. Øverst i denne trappa er det et klappsete ved siden av piloten. Her vil maskinisten sette seg for å bistå piloten ved takeoff og ved landing. Han fungerer dermed som flyets annenflyger. Ellers, under flygningen sitter maskinisten på sin vante plass. Bakenfor maskinisten sitter så navigatøren. Ved trappa og like under piloten, sitter telegrafisten. Framme i flyets nese ligger bombesikteren på magen og ser framover. Når han ikke opererer bombesiktet, kan han sette seg opp og betjene flyets skyts framover. De to siste av besetningen betjener skyts oppe på ryggen av flyet og i halen. Haleskytteren har den mest isolerte plass i flyet, alene hvor han observerer bakover. Besetningen på ulykkesflyet besto av seks kanadiere og en engelskmann, maskinisten.

Tyskernes luftvern
Luavernilden kom fra verkstedområdet, kanskje fra Ka9egat eller et annet skip jeg ikke kjente til. Altså, fra et sted bak trærne som skygget for verkstedet. Ilden startet etter at flyet hadde passert, slik at sporlysene gikk på skrått oppover/sørover. Jeg så ingen flammer eller brann i flyet så lenge jeg beskuet det hele. Skytsets kaliber antar jeg å ha vært 20 mm. Tomhylser var oae samlerobjekter blant barna den gangen. Det var mye av dette som var av 20 mm, som tyskerne hadde kastet fra seg.
Denne illustrasjon viser et Halifax bombefly, omtrent i den retningen jeg så det. Pilen indikerer vinkelen som prosjektilene traff flykroppen.

Telegrafisten
På et bilde ses tydelig det kvadratiske vinduet, det mørke feltet, hvor jeg så telegrafisten. Det virket som han så ut da han merket tyskernes ildgivning. Jeg vil anta at avstanden fra der jeg stod og opp mot flyet var omkring 300 meter. Hvordan var det så mulig å se ham? Måneskinn, ja. Men fortsatt mørke natten. Likevel var det mye lys på eller omkring flyet. Jeg klarer ikke å erindre hvordan denne belysningen kunne hjelpe til at jeg så ansiktet til telegrafisten så tydelig. Jeg husker noen ildkuler langs flykroppen. Dette trodde jeg den gangen var opplyste vinduer som på et passasjerfly. For jeg hadde sett bilder av fly med vinduer langs siden. Men det var ingen slike vinduer der på Halifax.

Mange år etter krigen snakket jeg med en mann som også hadde sett flyet omtrent samtidig med meg. Han var fast vaktmann i hovedporten på Framnæs Mek. Verksted. Denne kvelden var han på vakt. Hva gjør en vaktmann når han sitter i det som må antas som bombemålet? Jo, han stikker av. Det gjorde han også denne kvelden – og som vanlig sørover, utover Langestrand. Da flyet kom, var han nådd til toppen av Langestrandveien. Så forteller han, flyet skjøt ut fyrverkeri. Javel! Dette hadde ikke jeg fått med meg fra der jeg stod. Fyrverkeriet, som han kalte det, var flares. Det uttales som på engelsk og er det engelske ordet for bluss. Jeg var bare sju år gammel og hadde helt sikkert aldri sett fyrverkeri i mitt liv. De mørklagte krigsårene – og tiden før, som to- treåring hadde jeg sikkert vært puttet i seng på den tiden når det var tid for fyrverkeri.
Halifax-flyene hadde utstyr for utskyting av flares og deres bruk kunne være forskjellig. Når vaktmannen sier dette om fyrverkeri og jeg selv leter etter en forklaring på hvordan jeg kunne se telegrafisten så tydelig, da indikerer dette at det var flares jeg hadde sett. Men hvorfor brukte de flares? Sannsynligvis fordi en hadde behov for best mulig belysning av fjorden og målet for dropp av minene. De hadde gjort et stup ned fra vanlig marsjhøyde og ned til lavplyging. De hadde kun ett forsøk på denne oppgaven og trengte de best mulige forhold for å fullføre den.

Min egen teori
De to flyene med oppdrag å minelegge Sandefjordsfjorden hadde forlatt flybasen i Yorkshire i England denne ettermiddagen. Etter å ha passert Nordsjøen og fulgt kysten av Skagerak, navigerte de videre innover land ved å følge de lange, trange nord-sørgående fjorder i sørlige Vespold. De fikk et blikk av målet for oppdraget, Sandefjordsfjorden i månelys fra god marsjhøyde, før de brøt ut fra de øvrige flyene i puljen for å snu og gå mot målet.
Sandefjordsfjorden er smal med begrenset seilingsbredde. Skipsleden er stort sett der hvor Strømstadferga går i dag. Minene måtte legges en og en med en viss avstand mellom hver. Dette for å forhindre at detonasjon av én mine skulle forplante seg til de andre. Ikke ville det være særlig smart å legge minene for nær de to skipene ved Framnesodden, da magnetisme var den ene av faktorene for utløsing. Like sønnenfor disse to, lå det nok et skip, William Blumer, akterfortøyd i Trangsholmens nordre del. På høyde med Trangsholmen ligger Asnes. En markert landtunge i trygg avstand fra William Blumer, som ville kunne bidra til orienteringen for å starte dropp av minene. En neste markerte landformasjon utover fjorden er Kvernberget, som også ville kunne hjelpe besetningen til å orientere seg. Dersom en måler avstanden fra Asnes til fjordmunningen, så ligger Kvernberget halvveis på denne strekningen. Fra Kvernberget var også det sted det første flyet skal ha startet dropp av sine miner i følge det som tidligere har vært opplyst.

Altsåti Det første flyet skulle starte dropp av minene fra Kvernberget og utover, mens det andre flyet skulle komme etter og legge sine miner fra Asnes. De valgte lavplyging for bedre presisjon ved dropp av minene. Før angrepet skjedde, antar jeg at maskinisten setter seg fram i klappsetet og bistår piloten i stupet mot fjorden. Her ville han bli sittende til minene var lagt og flyet var tilbake i normal marsjhøyde på vei tilbake til England.
Så lenge jeg så flyet komme var det på fast kurs utover fjorden. Det befant seg like over skipene España og Concordia da jeg løp ifra – ca 500 meter til der det styrtet.
Øyeblikket etter at tyskernes ildgivning startet, har noe dramatisk skjedd. Telegrafistens brå bevegelse kan være en del av denne dramatikken. I forhold til retningen av tyskernes luavernild og stedet i flykroppen hvor prosjektilene traff, kan vitale deler i flyet eller kanskje heller pilot eller maskinist, helt eller delvis blitt satt ut av spill. At onkel Harald så at flyet forsvinne bak hustakene behøver ikke bety at det tapte høyde, bare at det fjernet seg fra hans sted for observasjon. Nei, flyet har hatt lik høyde og kurs utover fjorden. Dramatikken har skjedd i cockpiten og forårsaket endring av flyets retning og ført det innover land. En av de to i cockpiten kan i desperasjon ha dratt i flyrattet eller økt turtallet på motorene for å komme klar av alle farer. Dette har så resultert i at flyet kom i spinn og styrtet inn i fabrikkbygningen.

https://aircrewremembered.com/drewery-bertram-ernest.html