Slik fikk Sandefjord sitt havnespor

På tirsdagens åpne formiddagsmøte i Sandefjord Lokalhistoriske Senter vil Bjørn Hoelseth fortelle om «bryggesporet» som gikk fra jernbanestasjonen tvers gjennom byens østlige del til det endte på bryggeområdet foran Thor Dahl-bygget. Havnesporet hadde en trang fødsel, og sandefjordingene måtte bruke list og lempe for å få Stortinget med på å finansiere den 1,2 km lange strekningen. Både kommunen selv og private investorer bidro. Vestfoldbanen gjennom fylket var blitt åpnet i 1881, havnesporet kom to år senere.

Hvorfor havnespor? Kommunen og innbyggerne syntes jernbanestasjonen ble liggende alt for langt fra byens sentrum – Torvet og bryggeområdet. De argumenterte med at et havnespor kunne være en kompensasjon for den manglende nærheten til bysentrum. Dessuten kunne havnen bli en transitthavn for Drammen og Kristiania i kalde vintre med mye is i Drammens- og Oslofjorden. Da stoppet skipstrafikken opp der.

Sandefjordingene var rett og slett sure over at spor og stasjon ble liggende i nabokommunen Sandar. På den tiden var det bare en kjerrevei fra stasjonsområdet til Torvet: Ingen jernbaneallé, ingen «Dronningens gate» opp til Bommene, ingen Peter Castbergs gate, ingen vei nederst i Moveien.

Byen ble ingen transitthavn for hovedstaden, men havnesporet viste seg å være nyttig likevel: Nå kunne tyngre varer transporteres ned til havna for å utstyre sel- og bottlenosflåten med det som trengtes i sesongene. Det samme gjaldt «pitprops» til kullgruvene i England. Da den pelagiske hvalfangsten startet på 1920- og 30-tallet, gikk mange tonn varer og forsyninger med tog ned til lekterne langs bryggekanten.

Men da veikvaliteten og lastebilene ble bedre på 1930-tallet, ble det mindre og mindre behov for sporet, og det ble nedlagt i 1939. Skinnegangen ble fjernet fra jernbaneplassen og plassen asfaltert. Noe av sporet ble fortsatt liggende under krigen og de første etterkrigsårene.

Bjørn Hoelseth vil gjengi den nøyaktige traséen til havnesporet der det snodde seg gjennom tettbebyggelsen. Damplokomotivene «dyttet» vognene gjennom byen mens en mann gikk foran, åpnet grinder og ringte med en bjelle som varsel for folk og fe. All klesvask ble sotet ned av kulldampen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *